Anthem

Ring the bells that still can ring

Forget your perfect offering

There is a crack in everything

That´s how the lights get in

Januar ble til mars

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe her. Jeg har vel kanskje vært mer opptatt av å lese ordene til andre enn å skrive mine egne. For det har jo skjedd litt. Studiene er i gang for fullt, jeg har til og med bestemt meg for hva jeg skal skrive masteroppgave (iiiik!) om. Jeg har ridd litt igjen. Jeg har vært på vinterferie i New York. Det lukter litt vår ute innimellom. Tiden har med andre ord gått, og jeg prøver så godt jeg kan å henge med.

Noe har jeg skrevet også. For da jeg satt på flyet hjem fra New York og ikke fikk sove enda det liksom var natt og jeg egentlig var veldig trøtt, skrev jeg en liste over ting som jeg synes var bra. Den ser sånn ut:

- Lyden av alle sikkerhetsselene som blir løsnet samtidig når flyet stopper.

- Når man finner igjen musikk som engang har betydd mye, men som man underveis har glemt. Plutselig får man igjen minner man trodde var borte for alltid.

- Lukten av regn etter tørke. Oppleves dessverre ikke så ofte i Bergen.

- Å finne en fin sommerkjole i skapet, som man helt hadde glemt, og som man trenger fordi det er 25 grader og sol.

- Fuktighetskremmer som lukter litt som solkrem når det er midt på vinteren og man plutselig får følelsen av solvarm hud med saltvann på.

- Varm hestepust i håndflaten.

- Når man tar fag som er så interessante at man leser pensum og glemmer tiden.

- Bøker som får man til både å le, gråte, bli sint og lykkelig. Som Boktyven. Eller Graverens Datter.

- Når man oppdager at man fortsatt puster når berg-og dalbanen stanser, enda man 30 sekunder tidligere var helt sikker på at det var slutten.

- Leonard Cohen.

- Når man innser at det eneste som er mellom deg selv og en kjær som man har mistet, er tiden. På sett og vis er de her enda, bare i en annen tid.

- Når man føler seg som en vandrende katastrofe, og blir mottatt hjemme av en hund som uler av glede fordi det beste mennesket han vet om i hele verden endelig er tilbake.

- Når man står opp om morgenen og kommer på at man vasket hele huset kvelden i forveien.

- Å gå helt alene i fjellet på senvåren, med god musikk og enda bedre tid.

- Mammas mat.

- Når noen man er veldig glad i ler så de rister, og tårene triller.

- Å få beskjed om at det viktigste er å stille spørsmålene, ikke å finne svarene når man er på veiledning i det vanskelige filosofifaget. Sånn skulle det vært med alt i livet.

- Å våkne til lukten av mammas pannekaker når familien er samlet på landet om sommeren.

- Når man ringer en venninne for å fortelle at man har mistet en man var veldig,veldig glad i, og venninnen gråter i telefonen, fordi hun er så veldig glad i deg.

- Lyden av 11 fornøyde hester som tygger høy samtidig.

- Å innse helt at man helt oppriktig ikke er redd for å dø, men at man absolutt ikke har lyst til det. Enda.

Hilder

I dag har jeg og mamma vært på Bergen Kunstmuseum, og sett utstillingen “Th. Kittelsen . Har dyrene sjel?”. Jeg kjenner best Kittelsen fra eventyrene og hans fantastiske tolkninger av nøkken og troll, men i dag så jeg så utrolig mange flere sider av kunsten hans. Bildet “Hilder” er noe av det fineste jeg har sett, og oppsummerer egentlig mine følelser for tiden.

Hilder

Jeg vil ha dette på veggen.

Den dag kjem aldri

 

Den dag kjem aldri at eg deg gløymer,

for om eg søver, eg om deg drøymer.

Om natt og dag er du like nær,

og best eg ser deg når myrkt det er.

 

Du leikar kringom meg der eg vankar.

Eg høyrer deg når mitt hjarta bankar.

Du støtt meg fylgjer på ferdi mi,

som skuggen gjeng etter soli si.

 

Når nokon kjem og i klinka rykkjer,

d’er du som kjem inn til meg, eg tykkjer:

Eg sprett frå stolen og vil meg té,

men snart meg sig atter ende ned.

 

Når vinden lint uti lauvet ruslar,

eg trur d’er du som gjeng der og tuslar!

Når sumt der burte eg ser seg snu,

eg kvekk og trur det må vera du.

 

I kvar som gjeng og som rid og køyrer,

d’er deg eg ser; deg i alt eg høyrer:

I song og fløyte- og felelåt,

men endå best i min eigen gråt.

              -Aasmund Olavsson Vinje-

Sånn på slutten av året

Nå som vi er på vei inn i det siste døgnet i 2011, passer det seg vel med en liten oppsummering. 2011 har vært kontrastenes år, hvor jeg har pendlet mellom topp og bunn med ganske små marginer.

Jeg mistet min trofaste, firbeinte bestevenn gjennom 16 år, og for første gang på 13 år hadde jeg ikke lengre den fine tittelen “hesteeier”. Palermo ble 28 år, og når han døde tok han med seg en liten bit av hjertet mitt, en liten bit av barndommen min, og en liten bit av ungdommen min. Han ble avlivet den 7.mars, og jeg drømmer fortsatt om han nesten hver eneste natt. Som regel gode drømmer, med solvarm pels, søt hestelukt og lite bekymringer. Jeg er helt overbevist om at jeg treffer han igjen, en gang.

Palermo og meg, mars 2010

Etter at Palermo døde, åpnet det seg nye muligheter også. 2011 var året jeg hadde to turer til New York, jeg dro til Chicago og jeg dro til Montauk. Jeg var på bilferie gjennom Europa, og fikk oppleve alt fra tivoli i Danmark, Disneyland og Asterixparken i Paris, til fantastiske, vakre Bardolino og Verona i Italia. Jeg fikk atter svømme i Gardasjøen, slik jeg gjorde da jeg var 12 år, og på ferie med hele familien.

Hvitvin ved Gardasjøen

Lykkelig i Verona

Etterpå sendte jeg melding til pappa, og fortalte hvilken innsjø jeg hadde badet i, og at det var akkurat like vakkert som jeg hadde husket det. Pappa svarte at jeg var heldig, og at han skulle ønske han også var i Bardolino. Jeg husker jeg svarte at jeg skulle også ønske han var der. Også er vi over på den dypeste, såreste, mørkeste bunnen i hele 2011s berg- og dalbane. Pappa er borte. Det er ikke bare på ferier jeg skal savne han nå. Det er hver dag, resten av livet.

På kirkegården på julaften

Men livet må jo gå videre. En dag av gangen, hinker jeg meg fremover. For eksempel smaker det godt med mat igjen innimellom. I dag lagde mamma rødbetsuppe, og jeg forsynte meg to ganger. Jeg liker å høre på musikk igjen. (Favoritten for tiden er riktignok Leonard Cohen, så lystig er det ikke, men det hjelper). Jeg klarer å konsentrere meg en hel film, så lenge filmen er spennende nok. Jeg gleder meg til det blir bedre vær, og jeg kan gå lange turer alene på fjellet. Sånne småting, som likevel betyr mye.

Så, hva er mine løfter til deg, 2012?

Jeg skal fortsette å smile, så mye jeg klarer, fordi livet tross alt blir bedre av det. Jeg skal fortsette å skrive, fordi det gir meg et sunt perspektiv. Jeg skal fortsette å ta vare på de rundt meg, og sette pris på de jeg har. Du vet, dette ordtaket “Man vet ikke hva man har før man mister det”? Jeg er så glad jeg ikke har opplevd det. Jeg har/hadde verdens beste pappa, og han visste heldigvis om det. Jeg skal fortsette å jobbe hardt med skolen, fordi det er så kjekt å sjekke karakterene sine, når det står flere A`er på listen. Jeg skal fortsette å reise. Jeg skal fortsette å glede meg over små ting. Tørr asfalt på våren. Skrelle en mandarin i en del. Sol på en dag det egentlig var meldt regn. Jeg skal fortsette å ta vare på meg selv. Det skylder jeg både meg, og alle de som er glad i meg.

2012, velkommen skal du være.

Mister og meg, 17 mai 2011

 

JuleSorg

Julen nærmer seg. Overalt er det julepyntede trær, juledekorerte gater, julenisser, og mennesker. Ofte hører man om mennesker i sorg, at de ikke ser hva som skjer i verden rundt seg, men lever i sin egen lille boble, i uker, måneder, av og til år, og når sorgen omsider slipper taket i dem, vet de knapt hvor de er, både i kalenderen og i livet ellers. Jeg tror disse menneskene ikke er vant til å feire jul, om de sørger i desember. Går det an å gå gjennom desember måned uten å vite at det er desember måned? Jeg har prøvd, og for meg er svaret nei.

Jeg lurer på hvor mange andre som har hjertet sitt fylt av stein, og skoene sine fylt av bly denne julen. Den gamle damen, som jeg så i butikken i dag, hun som gikk med blikket i gulvet, mens hun la ferdigmiddager og enslig frukt i vognen sin. Sitter hun alene hjemme nå, slik hun skal i dagene fremover, mens hun håper januar kommer fort? Hvor mange av henne, uansett kjønn og alder finnes det isåfall der ute? Jeg er også miserabel, men jeg slipper i det minste å være det alene.

Tidligere i kveld skulle jeg hjelpe samboeren min med å pakke inn julegaver, noe som var mitt første direkte møte med julen 2011. Plutselig kom alt over meg. Alt som har vært, burde vært, kunne vært, skulle vært, ville vært. Og alt som ikke kan være, ikke har vært, og ikke kommer til å være. Og det gjør så vondt!

Utsikt fra mitt barndomshjem, tatt tidligere i dag

Jeg er mye hos mamma, i mitt barndomshjem for tiden. Så rart det er, å sitte i huset som jeg vokste opp i, i sofaen som jeg vokste opp i, å se på samme utsikt som jeg vokste opp med, men uten så mange av menneskene som en gang i tiden var hele verden min. Hvor mye jeg kunne gjort for å få lov til å dra tilbake dit, til den tiden. Hvor heldig jeg er, som har en barndom som jeg kan tenke tilbake på med vemod kun fordi den er over, og som jeg så gjerne skulle ha levd gjennom på nytt. Hvor heldig jeg er, som har hatt fine mennesker i livet mitt, som jeg tenker tilbake på med sorg fordi de er borte, men aller mest med glede fordi de har levd.

Om du synes dette innlegget er litt rotete, skulle du prøvd å vært en tur inni hodet mitt for tiden.

Puslespill

Er det ikke rart hvordan vi mennesker er formet, som enorme puslespill, satt sammen av litt gener, litt arv, litt miljø, og massevis av valg, drøssevis av tilfeldigheter?

Mormor pleide å kjenne igjen sine egne hender i mine. Pianofingre, sa hun at jeg hadde. De er lange og tynne, 0g ingen har helt like fingre som meg. Pappa hadde det motsatte av pianofingre, jeg husker jeg målte fingre med han da jeg var rundt 12, og oppdaget til min store forundring at de var omtrent like lange. Da jeg var på syningen til pappa, og fikk se han for aller siste gang, lå han så fredelig i kisten sin, med hendene samlet på magen. De samme hendene som hadde løftet meg, lekt med meg, holdt meg, strøket meg. Hendene som jeg i årevis har knuget meg fast i, når livet var skummelt. Men denne dagen, på kapellet på Haukeland sykehus, oppdaget jeg for aller første gang, etter 27 år, at pappas hender gikk i en stor bue, under knoken til lillefingeren. Akkurat som mine egne hender.

I ukene etter at pappa døde, har jeg plutselig sett igjen mormor sine øyne, mormors blikk, når jeg ser på mamma. Mamma har på ingen måte plutselig eldes over natten, hun ser ut omtrent som hun gjorde før den ulykksalige 2. desember 2011. Men hun har plutselig fått en erfaring, en sårhet i blikket, slik kanskje bare en som har måttet følge sin partner, sin livsledsager, til graven kan ha. Mormor måtte også det, men under helt andre forhold, og ikke etter 40 års samliv. Mormor hadde sine forutsetninger, mamma har sine. Likevel tenker jeg innimellom at pappas død har ført mamma og mormor på en måte enda nærere hverandre, elleve og et halvt år etter mormors død, på grunn av denne erfaringen som mamma nå gjennomgår. Det er  vondt, men fint, hvordan klisjeen med at noen lever videre i sine barn, faktisk stemmer. Hvordan jeg nå ser pappas hender hver gang jeg ser ned på mine egne hender. Og hvordan kanskje jeg med tiden vil se mamma og mormors øyne i mine egne, når jeg ser meg i speilet etter å ha fulgt min mann til hvile. Kanskje.

Livet er fryktelig stygt, og fryktelig vakkert på samme tid.